Et lite kåseri om julestria.

I disse dager er mange kvinner i gang med julestria. Jeg skriver kvinner, fordi det er som oftest dette kjønnet som påtar seg ansvaret for å skape julestemning i huset. Det skal vaskes, det skal strykes, det skal bakes, det skal handles og det skal mases.

Mases sier du? Ja, mases. Jula er et mas. I perioden 1. desember til 24. desember forvandler den ellers så ballanserte og rolige hoppa seg om til en vill fullblodshest med skylapper, som blir pisket rundt i søla på travbanen. Svetten damper og fråden spruter, mens siste innspurt blir heiet frem.

Alt for å markere fødselen til en Myggen-look-a-like for over 2000 år siden.

Hvem er så kusken? Vel, det kan neppe være mannen i huset. Han som har grudd seg til denne perioden i ganske nøyaktig ett år. Den ellers så trauste mannen resignerer når kalenderen viser desember og at julen nok en gang står for tur. Han har siden sist jobbet iherdig i hobbyrommet sitt. Fått tid for seg selv og hold på med det han mener er nødvendig for å holde ut med mor. Han har smidd seg en rustning for å tåle påkjenningen det er å ha en travhest i huset.

For å finne ut hvem kusken er, var jeg nødt til å gå tilbake i tid. Jeg måtte nesten 1200 år tilbake, til vikingetiden, da den hårfagre Harald utførte sin livsoppgave: å kristne Norge. Da vi fikk et samlet rike, og kristendommen med på kjøpet.

I et kved til Harald Hårfagre, kan vi lese om hvordan de på den tiden feiret vintersolverv. De drakk ekstra sterkt øl og fråtset i masse god mat. Dette kjenner jeg jo igjen, det er sånn fortsatt!

Denne festen og etegildet ble senere overført til å bli en minnestund for Jesus, vår kjære Myggen-kopi, i regi av Håkon den Gode.

Norge var preget av MENN for 1200 år siden. Vikingene visste hvordan de skulle behandle sine kvinner. I en rus av fluesopp og mjød bestemte de at kvinner ikke hadde noe å gjøre i det offentlige rom. De ble henvist til å være hjemme, drive gården, fostre opp unger og lage mat. Følgelig var det kvinnene som tok seg av forberedelsene til julefesten.

I dag ser vi at denne tradisjonen fortsetter. Kvinnene står fortsatt for forberedelsene. Det er på en måte preget inn i kvinnehjernen. Som et dyr med nedarvede reaksjonsmønstre tar de beina fatt, som nå har doblet sitt antall, fester på seg skylappene og løper ut på banen med ett mål for øyet: Julefeiring.

Heldigvis har dagens mann hobbyrommet sitt!

Litt lengre sør i Europa, ca. 500 år før Harald Hårfagre, levde det en skjeggete mann ved navn Nikolas. Han var biskop, og var en meget gavmild og snill mann som var elsket av folket. Som en middelalderens Frelsesarmé, ga han gaver til de fattige barna og ble hyllet som en helgen. Med helgenvingene sine fløy han fra sitt hjemland Tyrkia til Norge, via Tyskland og Danmark. Han dukket opp her mot slutten av 1800-tallet. Han hadde da fått tilnavnet Sankt, og vi kjenner ham best som Sankt Nikolas.

På samme tid i Amerika, var det kommersielle samfunnet kommet mye lenger enn i Norge. Amerikanerne hadde allerede blitt truffet av vingene til Sankt Nikolas, eller Santa Claus som de døpte ham, og de fremstilte ham som en tjukk, skjeggete mann med rød heltedrakt.

Vi kan takke utvandrede samer og amerikanerne for at nissen blir trukket i en slede ledet an av reinsdyr. Samene som utvandret til Alaska på slutten av 1800-tallet ønsket å få oppmerksomhet omkring reindrift. PR-kampanjen bestod i å la rein trekke en slede med Santa Claus som delte ut gaver. Og vips så ble Rudolf og den kommersielle julenissen født.

Vår egen kjære lille fjøsnisse, som stort sett var fornøyd bare han fikk grøten sin, hadde lite å stille opp med mot den store røde amerikanske superhelten. Han som kom farende i sleden sin og drysset gaver ned i pipa.

Evolusjonen har tatt sine grep, også i nisseland.

Kusken.
Ja, hvem er så kusken? Hvem er det som pisker travhesten slik at fråden spruter, som sørger for at far må gå med rustning og må gjøre akkurat som mor sier til året er over (ellers blir det å sove i hobbyrommet)?

Etter litt seriøs tankevirksomhet finner jeg svaret. Forbindelsen mellom vikingetid og en kommersiell julenisse er selve nøkkelen.

Til tross for kvinnekamp og likestilling, har kvinner og menn fortsatt en grunnleggende forskjell iboende. Vi er ganske enkelt opptatt av ulike ting. Kvinner generelt er mer opptatt av mellommenneskelige forhold enn menn. Jula er en tid for familie og venner. Det er en tid hvor slektninger besøker hverandre, en tid for å pleie kontakten med våre kjære venner og bekjente.

I de fleste tilfeller er det mor som organiserer sammenkomstene. Som hun også gjorde i vikingetiden. Som det også er å se i andre kulturer, selv om de ikke feirer jul. Julestria er med andre ord biologisk forankret i kvinnen. Uten denne biologiske koden ville jula sannsynlig vært som en hvilken som helst annen tid på året.

Og hva med den moderne julenissen?

Den moderne julenissen, som er å finne i alle kriker og kroker når julen nærmer seg, forteller mor hver dag at det snart er julaften. At hun må få alt på plass til det endelige klimaks. At hun ikke må glemme alt hun skal ordne før ribba står på bordet og julegavene er brakt på plass.

Superhelt-nissen er et kraftig fyrtårn som varsler om jul. Er det rart at svetten damper? Kvinnen blir stimulert både innenfra og utenfra, og responderer dertil. Kusken svinger pisken hardere og hardere jo lenger ut i desember det er. Stakkars far, som søker tilflukt i hobbyrommet så ofte han kan.

Og klimakset kommer. Når julematen og juleølet er fortært i rett vikinge-ånd, får far æren av å avslutte det hele ved å leke superhelt for en kveld. Mor er fornøyd med å komme i mål, og kan endelig koble seg fra vogna og bli kvitt kusken. Senere, hvis mor er fornøyd med fars innsats, så vanker det kanskje en ekstra julepressang til nissen etter leggetid.

Da nynner far på glade jul, mens han pent legger sammen nissedrakta og tenker på han snart skal åpne pressangen. Pressangen som er hovedårsaken til at han dukker frem frem fra hobbyrommet sitt fra tid til annen...

Relaterte innlegg: